Høstferie for ungene og vi skulle ut på tur. Ut på tur, aldri sur!
Men før vi skulle ut måtte vi legge om til vinterdekk da det var meldt snø over fjellovergangene. Som sagt, så gjort. Eller....?
Fullt så enkelt ble det ikke, da bilen sto i en helling, og da sommerdekket kom av gled bilen av jekken, og felgen sto begravd i grus... Gubben ristet på hodet der han sto og observerte,- med prolaps ble han arbeidsbas mens jeg lå i regnet og søla. Akk ja.
Han måtte pent hjelpe til med å få bilen opp av grusen, men da var jekken deformert og jeg dro på jakt etter en bensinstasjon med jekk til utlån.
Det ble enklere sagt enn gjort, men omsider fikk jeg vinterdekk på alle hjulene, og gjennomvåt returnerte jeg til huset hvor ungene ventet på å komme seg avgårde.
Men hva så jeg da jeg kom inn i gangen..? Jo begge parene med fjellsko var gjenglemt av gubben som hadde dratt på elgjakt. Ja for det MÅ man jo på når man har prolaps! Faktisk er det GOD trening for jobben ;)
Da var det bare å ringe å alarmere, hive alt pikk-pakket i bilen, ungene og mor med tørre klær i bilen og legge seg på hjul etter elgjegerne.
Elgjegeren fikk sitt utstyr og vi kjørte nordover i plaskregn og snøstorm. Holdt på å ta et par midtstolper i forvirringen, men kom oss velberget nordover.
Da vi skulle hjem igjen holdt det derimot på å bli storsmell. Sjokket sitter fortsatt i flere dager siden hendelsen. Både hos mor og barn.
For mot oss i feil kjørebane, i forbikjøring forbudt sone, kommer en trailer. Han skulle tydeligvis frem i køen, og viste ingen tegn til å ta til fornuft og legge seg inn i køen igjen, og vi kom nærmere og nærmere. Jeg sto på bremsa, og tankene raste avgårde mens jeg vurderte hva jeg kunne gjøre og hvordan jeg kunne komme meg unna dette med minst mulig skader på personer og bil.
Traileren forsøkte fortsatt ikke å kjøre inn i køen han ville forbi og gode råd var dyre. Heldigvis var det ikke autovern eller refleksstolper på siden, og med slak helling ut fra veibanen fikk jeg vrengt bilen ut av kjørebanen. Vi var på siden av traileren før vi begge sto stille. Traileren forsøkte nå å presse seg inn i køen, som nektet å slippe den inn, og jeg takket gudene for firhjulstrekk, og lirket bilen på skrå langs veiskuldra og forbi. Med livredde unger og mor i sjokk kjørte vi etterhvert videre, traileren viste ingen tegn til å stoppe , endte sist i rekka han så hasardiøst hadde forsøkt å presse seg forbi. Men i sjokket hadde vi glemt å notere oss nummeret på traileren. Jeg håper han tenker seg om før han gjør noe slikt igjen.
Men han var ikke den eneste villmannskjøreren vi møtte, for ca 10 mil lengre fremme var det en personbil som vi igjen måtte bråbremse for. Galskapen lenge leve. Jeg sier ikke at jeg er fornuften sjøl på fire hjul. Men jeg kjører ikke forbi om jeg ikke har klar bane for det.
Kanskje jeg ville bli bedre sett om jeg lagde et slikt trekk til bilen min, istedenfor å kjøre med en sort bil i høstskumringa? Skal legge frem forslaget til avstemming for gubbelure ;)
