Slow motion...

Ja det kan vi vel trygt kalle det..?
Med huet under armen og armen i bind er vel nærmere sannheten.
For her har nakken igjen låst seg, og jeg kan ikke vri hodet mot høyre, knapt holde det rett frem heller. Så ingen må komme som et snikende ullteppe fra høyre side, eller kanskje det er akkurat det de skal gjøre? Da ser jeg ingenting og blir ikke skremt...? Eller skvetter og knekker på plass nakken...?
Tror ikke jeg skal teste ut noen av teoriene...
det byr på ulike begrensninger for tiden,- skal jeg sykle må hele kroppen vris for å se etter hindringer til høyre, hvilket igjen byr på nye utfordringer,- balansen må være på topp, og sikt og fart for evt nye hindringer forfra tilpasses og vurderes. Det er vel egentlig tryggest å la gummimerra stå...
Bil er også et FYFY! for tiden, så jeg har privatsjåfør (min kjære sambo), men til hans fortvilelse har ikke mine evner som kartleser bedret seg,- ei heller min retningssans....
Så i går skulle vi svippe eldstemann til bymarka, på andre siden av byen, og jeg trodde jeg hadde alt klart for meg. Ja til og med en snarvei på lur på tilbakeveien.... ADVARSEL!!!!! Om jeg noen gang prøver å lure noen av dere ut på snarveier,- LØP!!!! Motsatt vei av meg... Hehe, Ottobyen er nå oppdaget, men vi kommer nok ikke til å dra tilbake... Gubbelure rister fortsatt på hodet av meg, over ett døgn etter turens tilbakekomst til heimens trygge favn.

Mens jeg venter på at energi og bevegelighet kommer tilbake får dere heller nyte litt sommerstemning fra hagen tidligere i sommer, for i dag regner det i bøtter og spann (bare synd regnvannsoppsamlingen på hytta er fullstendig lekk, dvs tomt lager til vi skal utover igjen).

Ha en videre strålende uke, og lykke til med alle skolebarn, både store og små, her er det 3 stykker som skal avgårde igjen til hverdagen igjen i morgen. Gjett om det er hurrarop.... NOT... Vel, 2 av 3 som gleder seg er vel ikke værst ;)

SO LONG!